VisualNorway

Aldri en høst uten en fjelltur i en eller annen form.

Høsten er en tid på året hvor fjellet viser seg fra sin aller vakreste side og for en som trives i fjellet er det et paradis. Fjellet bugner i farger og luften er krystallklar når været er godt.

Valget falt på Jotunheimen igjen denne gangen også. Det er noe mektig og majestetisk med fjellene i dette fjellområdet som gjør at jeg kommer tilbake igjen og igjen. Variasjonene er også store. Man finner alt fra furuskog, blomster, isbreer og Norges høyeste topper. Det er liten sannsynlighet at jeg noen gang kommer til å rekke over alt i Jotunheimen, men man får ta med seg det man kan.

Ruten jeg valgte er en tur jeg har tenkt på i mange år. Nå hadde jeg anledning til å gjennomføre den. Været var meld bra i flere dage fremover så det var bare å få pakket sekken og komme seg avgårde.

Planen var å parkere bilen på Valdresflya for så å gå inn i Leirungsdalen, ned i Svartdalen og videre ut og ned til Gjendebu. Derfra skulle jeg ta båten ut til Gjendebu.

MANDAG

Datoen var 19. september og været viste seg fra sin beste side i det jeg parkerte bilen på Valdresflya. En rask sjekk over sekken og bytte av fottøy så var det bare å komme seg avgårde.

Sekken var lastet tungt som vanlig. Det er jo ikke grenser for hvor mye fotoutstyr man skal ha med seg, men det er selvvalgt så det nytter ikke så syte. Uansett går det varme tanker til DryTech som får vekten på maten ned.

Det renner mange fine bekker på Valdresflya. Man skal ikke langt fra veien før de dukker opp.

Terrenget på Valdresflya er en fryd å gå på. Vegetasjonen består stort sett av dvergbjørk, lav, gress og litt vierkratt. Kryssing av bekkene kan by på utfordringer og det er stor sjans for at man må vade når vannføringen er på det høyeste. Denne gangen bød det ikke på noen store utfordringer, men jeg ble noen ganger nødt til å gå høyere opp for å komme over. Dette må man bare regne med.

Porten inn i Leirungsdalen ligger på nordsiden av Raudhamran. Man kan korte ned distansen og heller krysse over Raudhamran, men da vil man gå glipp av noen av strykene i elven Leirungsåi som kommer ut av Leirungsdalen. Leirungsåi renner nedover i etasjer og er farget smaragdgrønn av breslammet som kommer fra breene øverst i dalen. Dette er absolutt verd omveien.

Leirungsåi.

Leirungsåi farget av breslam.

Leirungsåi fotograferes og gråfilter benyttes for å øke eksponeringstiden.

Fotografering er et viktig innslag i turene jeg drar på. Kombinasjonen friluftsliv og fotografering er utmerket.

Etter at Leirungsåi var vel fotografert bar veien videre inn i Leirungsdalen. Det er som en ny verden som åpner seg med tinder på alle kanter og en dalbunn som er flat som en fjøl. Her inne er det ikke vanskelig å finne fine teltplasser, noe som allerede var planlagt.

Valget falt på en flekk som er like ved en bekk som ikke har sitt opphav fra en bre. Brevann er ikke greit å drikke! Man risikerer en heftig magesjau dersom man drikke brevann og man kan jo lett seg for seg ulempene når man går tom for dopapir......og et par andre ulemper.

Dagens store og koselige overraskelse kom da jeg da jeg åpnet sekken for å finne frem telt og alt det andre som jeg trengte. I sekken fant jeg en konvolutt der det det sto "Åpnes ikke før teltet er satt opp" på. Som skrevet, så gjort. I konvolutten lå det en hilsen om god tur med en kjærlighetserklæring skrevet på papp formet som et hjerte og en kvikklunsj. Det er ikke annet å si at den overraskelsen betydde veldig mye for meg. Ann-Karin, du er verdens beste kjæreste!

💕

Resten av kvelden gikk til fotografering, mat og nyting av tilværelsen. Stillheten og naturopplevelsen var ubetalelig.

Myrmalm kan danne fine farger og mønstre.

Dvergbjørka har funne frem høstfargene.

Munken titter opp over åskammen.

Høstfarget gress og vannhinnen farget av myrmalm danner fin kontrast.

Blikk stille.

Livsnyter.

Siste rest av lys skinner opp toppen av Munken.

Munken.

TIRSDAG

Den andre dagen på turen opprant like fin som dagen før. Solskinn og blå himmel med sporadisk skydekke.

Vannet til kaffe og matlaging ble satt til koking og selvfølgelig litt fotografering mens primusen gjorde sitt. Morgenlyset er ideelt.

På turer som denne har jeg en fast oppskrift jeg følger når det gjelder frokost. Oppskriften består av frokostblanding, tørrmelk, sukker, kanel og varmt vann. Dette gir normalt sett energi til godt ut på dagen. Denne gangen hadde jeg kjøpt Coop sin frokostblanding ettersom den er rimelig og posene er store. Det viste seg å ikke være det beste valget. Jeg var sulten etter igjen etter bare et par timer og dobesøkene var hyppige. Tilbake til AXA på neste tur.....

Uteresturanten.

Coop avføringsmiddel.....

Med frokosten unnagjort og alt utstyr pakket ned var det bare å komme seg videre. Stien er lang og dalen er vid......

Å navigere seg gjennom Leirungsdalen er i seg selv ingen oppgave. Man bare følger stien og den er godt markert i terrenget. Noe man raskt legger merke til er at stien ikke er markert. Turistforeningen har tatt den ut av nettverket sitt og blir ikke T-merket lengre. Men det betyr ikke at området er upopulært.

Innover Leirungsdalen. Vestre Leirungstinden stikker frem oppe til høyre.

Leirungsåi.

Månen holdt meg ved selskap i morgentimene.

En av mange bekker som kommer ned fra fjellsidene. Munken i bakgrunnen.

Elv med opphav nedenfor Rasletinden.

Sesongen er over for denne karen.

Selv i slutten av september står det blomster. Brearve.

Litt over halvveis inne i dalen kommer man til Leirungsbreen. Som ved alle andre breer er det meget fuktig i bakken og elvene renner strie noe som igjen kan føre til utfordringer når dalen skal krysses.

Her sto utfordringen i kø. Leirungsdalen må krysse for å komme seg videre innover når man har startet turen på sørsiden av Leirungsåi. Elven fra brevannet og vannene lengre inne i dalen renner i flere mindre elver som holder høy fart.

Det ble mye vandring frem og tilbake for å finne egnede plasser å krysse uten å vade. Alt av løse gjenstander som kamera og optikk ble puttet i sekken mens kamerastativet tok luftveien over elvene. Et fall i elva med kamera i hånden ville betydd slutt på all fotografering på denne turen.

Utsnitt av landskapet på månen? Neida. Er bare bredden av Leirungsåi.

En av flere elver under brefallet.

Leirungsbreen.

Høsten har satt farge på lyngen.

Leirungsbreen bølger seg.

Leirungsdalen er krysset. Elven fra de øverste vannene i forgrunnen.

Dalen inn mot Skarvfløytinden.

Elvene ble krysset med hell og fjellstøvlene holdt seg tørre. Da var det bare å fortsette stien videre inn i dalen. Herfra begynte terrenget å bli brattere og høydemeterne ble vunnet raskt. Målet for dagen var Leirungstjønnin, som er det nederste av to vann innerst i dalen.

Men først en liten avstikker inn i dalen som leder inn mor Skarvfløytinden. Området øverst i Leirungsdalen hadde jeg ikke vært i før så jeg benyttet muligheten til å gå innom en av sidedalene. Som forventet var det stort sett bare stein, sand og snø på den høyden, men en og annen mogop hadde utrolig nok greid å klore seg fast.

Kvelden kom sigende på og teltet kom etterhvert opp i takt med matlaging og annen klargjøring.

Som vanlig kom kameraet frem med en gang etterpå. Bilder skal tas, videopptak og selfies også.

Undertegnede. Mett og fornøyd med dagens innsats.

Kveldslyset har sin egen magi.

Spotlyset kommer og går. Det gjelder å ha et våkent blikk.

Plutselig dukker det opp et rektangel.

Stor tomt, lite hus........

Hjemmekoselig.

Leirungstjønnin

ONSDAG

Onsdag viste seg fra en gråere side med skyer og noe mer vind. Men det var helt greit ettersom temperaturen ikke var spesielt lav. Dessuten har man jo klær!

Frokosten ble rutinemessig inntatt, litt fotografering unnagjort og alt ble pakket sammen og ned i sekken. Det som forundrer meg litt er hvor mye rot det kan bli i et telt når ting skal inn og ut av sekken, poser og klær. Godt jeg var alene......

Grått.

Vannet er under oppvarming og frokostblandingen er gjort klar.

Kaos!

Musikk til maten må man ha. Dansk 70/80-talls heavy gjør jobben.

Veien videre er stort sett bestående av blokkmark og lite markerte stier, men man får hjelp av små varder når man er forbi Leirungstjønnin, noe som er meget nyttig i tåke og dårlig sikt.

Været forsatte med sin gråe tilstedeværelse og etterhvert kom det noen dråper komme smygende.

Dagens lunsj ble inntatt på bandet mellom Leirungsdalen og Svartdalen og en milepæl på turen var nådd nå som jeg var ferdig med Leirungsdalen. Ettersom vinden på bandet både var sur og fuktig ble pausen kort og effektiv. Dette var ikke noe blivende sted. Det var bare å komme seg ned i Svartdalen og komme seg videre mot Gjendebu.

Vestre Leirungstinden.

Vel nede i Svartdalen.

Fjellene på vestsiden av Svartdalen består av mange mindre isbreer.

Fjellsiden opp mot Store Knutholstinden.

Svartdalen er slutt og herfra bærer det nedover.

Svartdalen var ren plankekjøring ettersom den er så flat og det er bare en elv som må krysses. Men det gjelder bare til man kommer til nedstigningen til Gjende. Nedstigningen er i hovedsak ca. 400 høydemetere hvor 200 av de er meget bratte.

Da jeg gikk ned regnet det en god del og det gjorde steiner og berg uforsvarlig glatte. Det var på noen punkter så risikofylt at jeg måtte finne alternative veier ned.

Stien bærer preg av høy slitasje fra fotturister og det som var trygt i fjor var ikke det denne gangen.

Heldigvis gikk det greit, men jeg tenkte med gru på konsekvensen av hva som kunne skje ved et eventuelt fall ned fjellsiden.

Skogen og vegetasjonen i dalføret innerst i Gjende er er skue for seg selv på høsten.

De fargene jeg så da jeg sto og tittet ned fra Svartdalen var noe av det kraftigste jeg har sett. Alle naturfotografer snakker om Døråldalen om høsten, men dette var langt bedre.

Storådalen i høstprakt.

Bjørkeskogen ned mot Gjende.

Munningen av Vesleåe.

En enslig bjørk har kloret seg fast i den bratte fjellsiden.

Elven som renner ut av Svartdalen.

Vel nede og ute av Svartdalen var det bare å finne seg en teltplass raskt som mulig. Regnet pøset ned og tilværelsen begynte å bli i overkant fuktig ettersom vannet hadde funne veien sin inn til det innerste. Etter en del leting og rusling frem og tilbake nede i bjørkeskogen fant jeg til slutt et egnet sted. Ulempen var bare den at området der jeg befant meg er beitemark for storfe på sommeren og kuruker var det over alt. Jeg hadde ikke særlig interesse av å kline inn teltbunnen med det.

Kvelden gikk og regnet dempet seg betraktelig. Da var det bare å komme seg i gang med å finne ved og få igang et bål for å få tørket opp litt klær. Never fant jeg mer enn nok av og det tok ikke lang tid før bålet var i gang.

Blant kuruker og bjørk.

Kaffen er alltid med.

Kvelden gikk og jeg krøp ned i soveposen til lyden av regnet mot teltet......

TORSDAG

Torsdag morgen var like vår som onsdag kveld. Det regnet og det meste var fuktig i en eller annen grad. Men men.....det fikk så være. Det var jo bare en drøy kilometer bort til Gjendebu og båten ut til Gjendesheim.

Det ble lite fotografering på morgenen ettersom været ikke var særlig godt.

Nesten fremme på Gjendebu traff jeg på en person. Den første siden jeg forlot bilen! Vedkommende var ei dame, muligens fra Nederland. Vi ble stående og snakke litt sammen om hvor vi hadde gått fra og hvor vi skulle. Hun skulle inn Svartdalen og videre til Torfinnsbu. Jeg fortalte at jeg skulle med båten ut til Gjendesheim. Da så hun rart på meg. "There is no boat" kom det fra henne. Den følelsen......

Nesten småpanisk gikk jeg i meget rask gange bort til Gjendebu for å se på tabellen og snakke med de som driver den.

Det hender jeg blir oppgitt av meg selv, men denne gangen satt jeg nesten ny rekord. Jeg hadde oversett at båten hadde tatt pause frem til høstferien og at neste avgang var 3. oktober. Er det mulig!! Etter som jeg fikk tankene på plass igjen gikk det også opp for meg hva jeg måtte innfinne meg med og verst av alt hvor stien gikk. Jeg ble nødt til å gå Bukkelægret! En turist-killer, så bratt noen plasser at det er montert kjetting i fjellet som sikring.

Jaja......det var bare å begi seg i vei. Ingen nåde. Bare å innse sin egen dumskap.

Vel 2 kilometer fra bryggen begynner stien å gå opp fjellsiden. Den er tidvis smal og flere plasser så bratt at man må klyve.

30 kilo på ryggen gjorde ikke oppgaven noe enklere. Pusten gikk mer enn noen gang på turen og det gikk tregt. Å ta av seg sekken for å ta pauser i de bratte hengene var ikke noe alternativ. Til det var risikoen for høy og det var en meget fornøyd kar som til slutt kom så langt opp at det flatet ut. Da ble det en kjærkommen pause med sjokolade og fotografering.

Det verste partier er unnagjort og kameraet tas frem.

Gjendebu ligger helt innerst i Gjende.

Made it!

Bukkeholet kommer frem fra skyene.

Turen gikk videre mot Memurubu og været ble etterhvert heldigvis noe lettere. Det ble så bra etterhvert at jeg kunne ta meg en lang og god pause med varm mat oppå fjellet. Denne etappen av turen var jo egentlig en tabbe, men det positive med det var jo at jeg fikk se nye sider av Jotunheimen og gått Bukkelægret. Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle klatre den med 30 kilo på ryggen, men det meste går når man bestemmer seg for det.

Resten av dagen gikk med til å gå stien utover og også den bærer preg av mye bruk.

Det var kveld og mørkt i det jeg nådde Memurubu.